mandag 25. august 2008

Hodeløs plan

Dagens post handler ikke om en yrkesdetektiv, men en av mange mennesker som i løpet av livet havner i detektivens rolle. Alminnelig kløkt, nysgjerrighet eller rene tilfeldigheter hjelper dem til å se en løsning der andre ser løse tråder.

Frilansjournalisten Teobal Horten fra Holmestrand skulle i 1987 skrive en reportasje fra fengselet på Bastøya utenfor byen som bar samme navn som ham selv. Han hadde ordnet en avtale med fengselet gjennom en barndomsvenn han hadde hatt lite kontakt med de siste årene, men som jobbet i fengselet. Artikkelen håpet han å få solgt til lokalavisa Gjengangeren.

Dere over førti husker sikkert den blodige og høydramatiske saken om Lucky Lubovitch, den serbiske bankraneren som tilsynelatende rømte fra Bastøya landsfengsel for 21 år siden. Cella til serberen ble funnet i fullt kaos etter en voldsom slåsskamp. Det var blod over alt, og midt på gulvet lå liket etter fangevokteren som hadde vært på vakt kvelden før, og som hadde ansvaret for å låse inn fangene for kvelden.

Vokterens hode, som var skjært fra kroppen med en sløv brødkniv, hadde forsvunnet sammen med Lubovitch selv. Man regnet med at den livsfarlige fangen hadde hatt medhjelpere i båt på Oslofjorden som hjalp ham med å rømme. En del husker kanskje også debatten som fulgte i kjølevannet av denne tragiske rømningen. Hvordan hadde en livsfarlig psykotisk fange klart å snakke seg til en plass på fengselet på Bastøya som var et friere soningstilbud for mønsterfanger? Og hvorfor hadde det bare vært en fengselsbetjent på vakt den fatale natta?

Den samme morgenen som liket av Lubovitch ble funnet, kom vår mann Teobal Horten på sitt uskyldige oppdrag i den lille båten som frakter fanger, tjenestemenn og besøkende fram og tilbake fra Horten til fengselet på øya. På brygga ble han møtt av bekymrede fengselsbetjenter som kort kunne fortelle hva som hadde skjedd. De beklaget også at det av forståelige grunner ikke kunne bli noe av det avtalte intervjuet. Preget av sjokk og sorg over en god kollega som de var, lot de likevel Horten få vandre fritt omkring på fengselet i over en time før han ble fraktet tilbake til fastlandet.

Det var mens han gikk der han ved et slumptreff kom til å se liket av den drepte betjenten, som ble fraktet inn i et helikopter på en båre. Den høyre hånden hadde falt utenfor teppet som dekket resten av den døde og hang slapt ned fra båren. Til sin store overraskelse oppdaget Horten et svært karakteristisk arr, som gikk over den slappe hånden fra punktet mellom tommelen og pekefingeren. Grunnen til at han kjente igjen arret var at det var han selv som i sin tid hadde påført det på den avdøde. Da gikk det opp for ham at offeret etter bankranerens ville flukt hadde vært hans barndomsvenn og at arret stammet fra en inngåelse av blodsbånd i en lykkelig, men tapt tid.

Horten dro fra Bastøya i sorg. Men alt på kvelden samme dag begynte tanken hans å fungere sånn noenlunde normalt igjen. Da gikk det opp for ham at noe ikke stemte. Han kjørte i all hast til sykehuset i Horten og ba om å få snakke med legen som hadde foretatt obduksjonen av liket. Dette var selvsagt litt på kanten av reglementet, men da legen var en han spilte sjakk med hver torsdag, lot de det begge passere som småprat. Horten spurte legen om arret. Han hadde nemlig på dette tidspunktet blitt nesten sikker på at barndomsvennens arr hadde vært tegnet mer på skrå over hånda. Han husket det jo tross alt svært godt siden det var han som hadde laget det.

”Hvor lenge vil du si at vedkommende hadde hatt dette aret?”

”Det er vanskelig å si,” svarte legen. ”Høyst et år om jeg skal tippe.”

Etter denne samtalen gikk Horten til politiet med følgende påstand: Liket på Bastøya var ikke det etter barndomsvennen hans, men liket etter fangen Lucky Lubovich.

Det skulle vise seg at han hadde rett.

Tre måneder senere ble barndomsvennen til Horten arrestert av Interpol i Indonesia. På hotellrommet hvor han ble tatt, fant politiet også en nøkkel til en bankboks i Singapore. Denne bankboksen viste seg å inneholde hele ransutbyttet fra et av Lubovich mange ran.

I avhør innrømmet Hortens barndomsvenn at han i samtaler med Lubovich hadde fått høre om et nedgravd ransutbytte. Skarpsindig som han var hadde han inngått en pakt med Lubovich hvor de begge skar seg over hånda og sverget i blod på at han skulle grave opp pengene og frakte dem til serberens familie i hjemlandet. Slik sørget han for at Serberen fikk et arr som liknet på hans. Han kalkulerte med at det i fravær av annen familie var onkelen hans som kom til å identifisere liket, og da han hadde omtrent samme kroppsbygning og vekt som serberen og onkelen så han svært sjelden, kom det hodeløse liket til bli identifisert på nettopp arret.

Alt gikk nesten som planlagt, men han hadde glemt å regne med en blodsbror fra barndommen.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Særlig at dette er fra virkeligheten!

Anonym sa...

Les nederst på siden: "Innholdet i denne bloggen er fiktivt".