Hodeløs plan

Dagens post handler ikke om en yrkesdetektiv, men en av mange mennesker som i løpet av livet havner i detektivens rolle. Alminnelig kløkt, nysgjerrighet eller rene tilfeldigheter hjelper dem til å se en løsning der andre ser løse tråder.

Frilansjournalisten Teobal Horten fra Holmestrand skulle i 1987 skrive en reportasje fra fengselet på Bastøya utenfor byen som bar samme navn som ham selv. Han hadde ordnet en avtale med fengselet gjennom en barndomsvenn han hadde hatt lite kontakt med de siste årene, men som jobbet i fengselet. Artikkelen håpet han å få solgt til lokalavisa Gjengangeren.

Dere over førti husker sikkert den blodige og høydramatiske saken om Lucky Lubovitch, den serbiske bankraneren som tilsynelatende rømte fra Bastøya landsfengsel for 21 år siden. Cella til serberen ble funnet i fullt kaos etter en voldsom slåsskamp. Det var blod over alt, og midt på gulvet lå liket etter fangevokteren som hadde vært på vakt kvelden før, og som hadde ansvaret for å låse inn fangene for kvelden.

Vokterens hode, som var skjært fra kroppen med en sløv brødkniv, hadde forsvunnet sammen med Lubovitch selv. Man regnet med at den livsfarlige fangen hadde hatt medhjelpere i båt på Oslofjorden som hjalp ham med å rømme. En del husker kanskje også debatten som fulgte i kjølevannet av denne tragiske rømningen. Hvordan hadde en livsfarlig psykotisk fange klart å snakke seg til en plass på fengselet på Bastøya som var et friere soningstilbud for mønsterfanger? Og hvorfor hadde det bare vært en fengselsbetjent på vakt den fatale natta?

Den samme morgenen som liket av Lubovitch ble funnet, kom vår mann Teobal Horten på sitt uskyldige oppdrag i den lille båten som frakter fanger, tjenestemenn og besøkende fram og tilbake fra Horten til fengselet på øya. På brygga ble han møtt av bekymrede fengselsbetjenter som kort kunne fortelle hva som hadde skjedd. De beklaget også at det av forståelige grunner ikke kunne bli noe av det avtalte intervjuet. Preget av sjokk og sorg over en god kollega som de var, lot de likevel Horten få vandre fritt omkring på fengselet i over en time før han ble fraktet tilbake til fastlandet.

Det var mens han gikk der han ved et slumptreff kom til å se liket av den drepte betjenten, som ble fraktet inn i et helikopter på en båre. Den høyre hånden hadde falt utenfor teppet som dekket resten av den døde og hang slapt ned fra båren. Til sin store overraskelse oppdaget Horten et svært karakteristisk arr, som gikk over den slappe hånden fra punktet mellom tommelen og pekefingeren. Grunnen til at han kjente igjen arret var at det var han selv som i sin tid hadde påført det på den avdøde. Da gikk det opp for ham at offeret etter bankranerens ville flukt hadde vært hans barndomsvenn og at arret stammet fra en inngåelse av blodsbånd i en lykkelig, men tapt tid.

Horten dro fra Bastøya i sorg. Men alt på kvelden samme dag begynte tanken hans å fungere sånn noenlunde normalt igjen. Da gikk det opp for ham at noe ikke stemte. Han kjørte i all hast til sykehuset i Horten og ba om å få snakke med legen som hadde foretatt obduksjonen av liket. Dette var selvsagt litt på kanten av reglementet, men da legen var en han spilte sjakk med hver torsdag, lot de det begge passere som småprat. Horten spurte legen om arret. Han hadde nemlig på dette tidspunktet blitt nesten sikker på at barndomsvennens arr hadde vært tegnet mer på skrå over hånda. Han husket det jo tross alt svært godt siden det var han som hadde laget det.

”Hvor lenge vil du si at vedkommende hadde hatt dette aret?”

”Det er vanskelig å si,” svarte legen. ”Høyst et år om jeg skal tippe.”

Etter denne samtalen gikk Horten til politiet med følgende påstand: Liket på Bastøya var ikke det etter barndomsvennen hans, men liket etter fangen Lucky Lubovich.

Det skulle vise seg at han hadde rett.

Tre måneder senere ble barndomsvennen til Horten arrestert av Interpol i Indonesia. På hotellrommet hvor han ble tatt, fant politiet også en nøkkel til en bankboks i Singapore. Denne bankboksen viste seg å inneholde hele ransutbyttet fra et av Lubovich mange ran.

I avhør innrømmet Hortens barndomsvenn at han i samtaler med Lubovich hadde fått høre om et nedgravd ransutbytte. Skarpsindig som han var hadde han inngått en pakt med Lubovich hvor de begge skar seg over hånda og sverget i blod på at han skulle grave opp pengene og frakte dem til serberens familie i hjemlandet. Slik sørget han for at Serberen fikk et arr som liknet på hans. Han kalkulerte med at det i fravær av annen familie var onkelen hans som kom til å identifisere liket, og da han hadde omtrent samme kroppsbygning og vekt som serberen og onkelen så han svært sjelden, kom det hodeløse liket til bli identifisert på nettopp arret.

Alt gikk nesten som planlagt, men han hadde glemt å regne med en blodsbror fra barndommen.

Liket i møkkahaugen

Den greske privatdetektiven, Benjamin Glock, som i 1997 - i en alder av 97 år - oppklarte en falskmyntnersak, var sannsynligvis den eldste privatpraktiserende detektiven gjennom tidene.

I 1979 ble han oppsøkt av en ung herre fra en landsby i utkanten av Thessaloniki. Den unge herren, en avhoppet dyrlege utdannet i Moskva, kunne fortelle at han hadde en drøm som stadig kom tilbake og plaget ham om nettene. Det var blitt så ille at han ikke lenger torde legge seg, men heller satt oppe og drakk sur, hjemmelaget vin til langt på natt før han sovnet – da ofte døddrukken ved kjøkkenbordet.

I drømmen så han sin kone bli voldtatt og drept av en maskert mann. Etter hvert som drømmen gjentok seg forsvant masken, men under den hadde mannen ikke noe ansikt.

I virkeligheten hadde kona til den unge dyrlegen omkommet sammen med elleve geiter og tre høns i en brann i fjøset på gården der de bodde og hadde vært begravd i over tre år. Politiet hadde etterforsket saken rutinemessig den gangen, men hadde ikke funnet noe utenom det vanlige. Da den søvnløse og fortvilte veterinæren hadde henvendt seg til lensmannen i den lille landsbyen der han bodde og fortalt at han mistenkte at noen hadde drept hans kone, hadde han derfor bare blitt møtt med overbærende hoderysting.

Benjamin Glock, som jo var en klok gammel mann av jødisk avstamming, visste bedre enn å avfeie en så påståelig drøm som et rent fantasifoster. Han tok derfor mannen med seg til en venn som bodde ikke langt fra Delfi. Denne vennen var utdannet psykiater og ble betraktet av alle i den delen av Hellas som en pålitelig drømmetyder. Etter å ha hørt nøye på mannen fortelle så detaljert som mulig fra drømmen var han ikke i tvil.

Han tok herr Glock til side og fortalte ham at han var hundre prosent sikker på at den unge dyrlegen hadde tatt livet av sin kone. At han hadde voldtatt henne var han mer usikker på. Han trodde heller ikke at dyrlegen husket noe av det som hadde skjedd. Det hele dreide seg om et klassisk tilfelle av fortrengning.

Med dette utgangspunktet fortsatte Glock sine undersøkelser for sin nå mistenkte oppdragsgiver. Han fant ganske raskt fram til en gammel forsvinningsak fra Thessaloniki som stammet fra samme tid som dyrlegens kone brant inne i fjøset. Det dreide seg om en etterlyst sædlighetsforbryter som bare forvant fra hybelen sin i storbyen en dag rett før leien skulle betales. Etter litt etterforskning greide herr Glock å slå fast at denne sædlighetsforbryteren sannsynligvis hadde vært innom landsbyen til dyrlegen og kona hans – der han hadde en søster – like før han forsvant.

Benjamin Glock hadde nå en temmelig klar oppfatning om hva som hadde skjedd. Denne fikk han bekreftet da den unge dyrlegen gikk med på å underkaste seg hypnose hos den alt omtalte drømmetyderen fra Delfi. Etter ikke mange sesjoner kom det fram at dyrlegen en kveld hadde kommet over kona mens sædlighetsforbryteren voldtok henne på gulvet i fjøset. Fra seg av sjalusi, og uten å forstå at han var vitne til en voldtekt og ikke utroskap, hadde han knust hodet til voldtektsmannen med en møkkagreip, før han kvalte kona. Så hadde han gravd liket til voldtektsmanne ned i møkkabingen og tent på hele fjøset. Mannen fant politiet aldri. Kona ble ikke skikkelig obdusert, da alle den gangen godtok dyrlegens forklaring. Kanskje var ha så troverdig fordi han alt hadde begynt å fortrenge det grusomme han hadde gjort.

Etter dyrlegens forklaring gikk politiet endelig med på å se på saken på nytt, og i de nedbrente resten av møkkakjelleren fant de restene etter sædlighetsforbryterens lik.

Dyrlegen erkjente all skyld, fikk en brukbar strafferabatt og endte opp med fem år i fengsel. Der sov han uten drømmer, men måtte hele dagen gå rundt med bevisstheten om at han hadde drept sin uskyldige kone.